Jeg fikk diagnosen Morbus Meniere for ca. fem år siden, men jeg har nok hatt sykdommen mye lenger. Sykdommen kom som lyn fra klar himmel på meg, og jeg ble livredd. Alt snurret rundt meg, jeg kastet opp, hadde det dårlig og kaldsvettet innen legen kom etter åtte timer. Jeg var livredd og trodde minst jeg hadde fått et slag. På Rikshospitalet konstaterte spesialistene etter en del undersøkelser at jeg hadde Morbus Meniere. De sa at den var «kronisk» og at jeg bare måtte lære meg å «leve med den». Det fantes ingen behandling.

Min første reaksjon var sinne. Dette ville jeg ikke leve med, det måtte da finnes noen eller noe som kunne hjelpe meg! Anfallene kom stadig, og jeg gikk fra den ene ørespesialisten til den andre. Alle bare «trakk på skuldrene». Det verste var angsten for å få et anfall, den eskalerte, og jeg ble etterhvert nokså usosial.

Etter å ha lett på nettet i lang tid, fant jeg omsider noe som het MeniQ, og jeg nølte ikke med å bestille et apparat, da jeg leste at det var mange som hadde fått hjelp av dette. Den første uken fikk jeg antydning til et anfall, men klarte å stoppe det ved hjelp av MeniQ’en. Også ved juletider kjente jeg at noe kom til å skje, men også denne gangen reddet apparatet meg. Julefreden var sikret. Etter hvert som anfallene uteble, forsvant også den verste angsten.

Jeg er pensjonist, men arbeider heltid som romanserie-forfatter med deadlines annenhver månad. Dette kan være stressende, noe som kan påvirke et anfall. I dag, etter fem måneder, har jeg fremdeles ikkje hatt anfall, og jeg er overbevist om at det er MeniQ’en som har reddet meg. Det første jeg gjør om morgenen når jeg våkner, er å gripe etter apparatet på nattbordet, det samme når jeg står opp, og om kvelden. Det skal sies at om kvelden når jeg er trett, kan tinnitusen komme, men etter å ha pumpet litt – også i sengen, forsvinner det verste.

MeniQ er min beste venn.